Det har vore kjent lenge at helseproblema i laksemerdane er alvorlege. Millionar av laks lir. Sist i Dag og Tid (1. september) kom det ein lengre artikkel om temaet. Det er som om lov om dyrevelferd ikkje gjeld i ei næring som tener svært godt.

Vektlegginga av matematikk er omdiskutert. Mange kan bli godt kvalifiserte lærarar i andre fag, som språk, historie, samfunnsfag eller estetiske fag, utan karakter 4 i matematikk.

Den norske velferdsmodellen er bygget på velferdsmiks, samarbeid mellom offentlige og private aktører. Dette er en velprøvd norsk modell som vi vet fungerer, og det er noe vi trenger mer av i møte med utfordringene vi står overfor. Å mate fordommer, slik Linn Herning, daglig leder av For Velferdsstaten, gjør i Dag og Tid, truer den norske velferdsmodellen.

Kva får ein til vanleg rett so kritisk journalist og forfattar som Morten Strøksnes til å sitja å pludre saman med leiar av alliansen For velferdsstaten Linn Herning om korleis det skal gå med den norske velferdsstaten etter at Høgre gjorde eit godt kommuneval sist veke?

Reidar Holtet skreiv eit innlegg i denne avisa 1. september etter å ha lese eit intervju med meg, der eg omtala eit israelsk angrep på flyktningleiren Jenin på Vestbreidda i sommar. Ifølgje Holtet manglar eg både «innsikt og integritet», og eg har «sterk binding» til Palestinakomiteen, fremfor Høgskolen».

Etter at eg for nokre veker sidan skreiv kommentaren «Washingtons mann i Brussel», er det blitt ein debatt med Tore Nedrebø. Hovudinnvendinga hans er at USA ikkje har interessesfærar, i motsetnad til Russland.

Lars Borgersruds historieskriving har i større eller mindre grad alltid vært agendabasert. Det gjelder å «bevise» at det norske forsvaret før krigen var rigget mot arbeiderbevegelsen, og at dette fikk avgjørende betydning for nederlaget i 1940. I Dag og Tid 15. september fastholder han at adskilt lagring av våpendeler påvirket mobiliseringen og felttoget i 1940 i betydelig utstrekning. Borgersruds problem er at han ikke klarer å dokumentere dette på en troverdig måte. I stedet tyr han til lettvintheter.

Ikkje sjeldan finn vi metaforen «å sovne stille inn» for å døy. For nokre år sidan skreiv forfattaren og musikaren Kjetil Bjørnstad ein oppsiktsvekkjande kronikk om døden til sin eigen far. I dødsannonsen stod det at faren sovna stille inn. Det stod ikkje at faren både svalt og tørsta i hel, slik Bjørnstad meinte tilfellet var. Bjørnstad var kritisk til helsetenesta, til manglande informasjon, omsorg og mat og drikke til den døyande far sin, og han peika på at metaforen «å sovne stille inn» er ein talemåte som kan tene til å dekkje over og pynte på dei urovekkande sidene ved døden.

I spalta «Diktet» som stod på trykk i Dag og Tid fredag 8. september, fekk diktaren dessverre feil namn. Det er Halldis Moren Vesaas som har skrive diktet, som står i samlinga Den gode gåva (1987), ikkje Sofie Isager Ahl. Vi beklagar feilen.

Gjennom historia har kolonialistene alltid slått seg ned der det er mineraler å hente. Per Anders Todal skriver i 11. august-avisa om krigsmaktenes systematiske destabilisering av Sahel-beltet.