Foto: Erik Johansen / NTB
Diktet: Øystein Sunde
Av trubadurane våre som stod fram på 1960-talet, var Øystein Sunde den mest oppfinnsame med ord – ordhag, som det heiter. Han kunne laga viser som heiter «Barkebille boogie», «Bleieskiftarbeider», «Frøken Bibelstripp», «Hest er best som pålegg», «Klystér d’amour», «Litt slaff i leffa», «Mysil fra Trysil». Den lengste tittelen var «Overbuljongterningpakkmesterassistent».
Foto: Ukjend / Gyldendal
Diktet: Terje Johanssen
Det finst diktarnamn du treffer på ofte, der du tenkjer: Han burde eg lesa. Men så blir dikta hans likevel ikkje lesne. Slik har det vore med Terje Johanssen (1942–2005). Eg takkar difor Ivar Roger Hansen som oppmoda meg om endeleg å lesa han. Det fekk meg til å lesa gjennom diktsamlingane hans, og også dikt i utval, Vid utsikt (2002). Og vid utsikt – topografisk, kulturelt og mentalt – er det i dikta til Johanssen, til det gamle Hellas, til opphavet hans, Lofoten, og innsyn i den menneskelege eksistensen. Geir Pollen skriv dette i etterordet til Vid utsikt: Han står «med sitt milde, greske blikk og sitt mørke, greske skjegg, som en moderne Homer tjoret fast til virkelighetens harde tre».
Trygg bak våpenmakt?
Rebecca Kielland debuterte med ei diktsamling i 2007. No er den femte diktsamlinga ute.
Foto: Lasse Gundersen
Om å bryte klørne i forteljinga
Rebecca Kjelland er ute med si femte diktbok, Vinterkorn og vårtunger. Kjelland debuterte i 2007 med Akkorda under fluktlinja og skreiv dei to første diktbøkene sine på romeriksdialekt.
Foto: Anders Knudsen
Diktet: Ove Røsbak
Dikt med dialekt kan dra lesaren innåt seg, og dei kan dytte han vekk, om ein kjenner seg framandgjort i møte med orda. Men sjølv eit uvant ordval og ei uvand dialekt kan skape ei kjensle av nærleik i diktet, gjennom å syne ei haldning til språket som noko kroppsleg, munnleg, særeige, nedpå, nært.
Foto: Gyldendal
Diktet: Arvid Torgeir Lie
Vi skal ikkje gløyma Arvid Torgeir Lie (1938–2020), telemarksdiktaren som kom frå Skafså, der far hans var gruvearbeidar.
Diktet: Zinken Hopp
Eit av dei mest kjende dikta i Belgia er «Huldegedicht aan Singer» («Hyllestdikt til Singer») av Paul van Ostaijen (1896–1928) – det er eit feirande, ekspresjonistisk dikt om ei av dei store oppfinningane i samtida, ei symaskin av typen Singer. Van Ostaijen spelar òg på tydinga av Singer som songar og blandar poetisk høgstil med nonsensspråk og reklametekstar, samtidig som diktet er i frie vers med små og store bokstavar om kvarandre. Dette diktet og andre dikt i Het Sienjaal (1918) er rekna som det modernistiske gjennombrotet i nederlandsk litteratur.
Foto: Thomas Bjørnflaten / NTB
Diktet: Kjersti Ericsson
Snakk litt med katten. Han kan sette ting i perspektiv for oss. I den sjette diktsamlinga til Kjersti Ericsson (f. 1944), Katten stryker seg inntil oss (1993), har katten denne rolla i nokre av dikta – som ein konstant i ei omskifteleg verd. Katten stryk seg inntil oss og får oss til å stogge ein augneblink – til å sjå oss omkring og sjå korleis vi ber oss åt. Slik kan katten gi oss innsikta om at historia gjentek seg, berre gjennom sin suverene og stoiske eksistens.
Diktet: Olav Kaste
Olav Kaste (1902–1991) var ein lyrikar frå Heddal i Telemark som gav ut åtte diktsamlingar 1946–1979. Av yrke var han lærar på Nordbygda skule 1927–1970. Dikta er strenge og iblant tunge, i tradisjonen etter Olav Aukrust, med eit kriste livssyn. Alt i debuten La visne dei blomar stod han fram som ein
alvorsmann som ikkje ville ta del i fredsjubelen etter krigen. Ragnvald Skrede skreiv: «For han er ikkje diktinga leik eller fåfengd, det ligg han ikkje på hjarta å syna kor livsklok og dugande mann han er: diktinga er ein del av livsstriden hans, ein veg til frigjering og vokster.»
Rune Christiansen har gjeve ut 13 diktsamlingar og skrive fleire romanar.
Foto: Baard Henriksen
Opne og løynde dikt
Rune Christiansen fører i denne boka ein poetisk dialog med den svenske poeten og biletkunstnaren Harriet Löwenhjelm som døydde i 1918. Harriet Löwenhjelm blei lungesjuk, og frå 1913 og fram til ho døydde, var livet hennar prega av opphald på ulike lungesanatorium. I den einaste boka som kom i levetida hennar, Konsten att älska och dess följder (1913), kombinerer ho dikt og etsingar. Venninna Elsa Björkman-Goldschmidt samla teikningar og dikt frå hennar etterlatne arbeid i den posthume Dikter med tilhörande teckningar (1919), ei bok som skulle komme i fleire opplag.
Foto: Erik Johansen / NTB
Diktet: Øystein Sunde
Av trubadurane våre som stod fram på 1960-talet, var Øystein Sunde den mest oppfinnsame med ord – ordhag, som det heiter. Han kunne laga viser som heiter «Barkebille boogie», «Bleieskiftarbeider», «Frøken Bibelstripp», «Hest er best som pålegg», «Klystér d’amour», «Litt slaff i leffa», «Mysil fra Trysil». Den lengste tittelen var «Overbuljongterningpakkmesterassistent».
Foto: Ukjend / Gyldendal
Diktet: Terje Johanssen
Det finst diktarnamn du treffer på ofte, der du tenkjer: Han burde eg lesa. Men så blir dikta hans likevel ikkje lesne. Slik har det vore med Terje Johanssen (1942–2005). Eg takkar difor Ivar Roger Hansen som oppmoda meg om endeleg å lesa han. Det fekk meg til å lesa gjennom diktsamlingane hans, og også dikt i utval, Vid utsikt (2002). Og vid utsikt – topografisk, kulturelt og mentalt – er det i dikta til Johanssen, til det gamle Hellas, til opphavet hans, Lofoten, og innsyn i den menneskelege eksistensen. Geir Pollen skriv dette i etterordet til Vid utsikt: Han står «med sitt milde, greske blikk og sitt mørke, greske skjegg, som en moderne Homer tjoret fast til virkelighetens harde tre».
Trygg bak våpenmakt?
Rebecca Kielland debuterte med ei diktsamling i 2007. No er den femte diktsamlinga ute.
Foto: Lasse Gundersen
Om å bryte klørne i forteljinga
Rebecca Kjelland er ute med si femte diktbok, Vinterkorn og vårtunger. Kjelland debuterte i 2007 med Akkorda under fluktlinja og skreiv dei to første diktbøkene sine på romeriksdialekt.
Foto: Anders Knudsen
Diktet: Ove Røsbak
Dikt med dialekt kan dra lesaren innåt seg, og dei kan dytte han vekk, om ein kjenner seg framandgjort i møte med orda. Men sjølv eit uvant ordval og ei uvand dialekt kan skape ei kjensle av nærleik i diktet, gjennom å syne ei haldning til språket som noko kroppsleg, munnleg, særeige, nedpå, nært.
Foto: Gyldendal
Diktet: Arvid Torgeir Lie
Vi skal ikkje gløyma Arvid Torgeir Lie (1938–2020), telemarksdiktaren som kom frå Skafså, der far hans var gruvearbeidar.
Diktet: Zinken Hopp
Eit av dei mest kjende dikta i Belgia er «Huldegedicht aan Singer» («Hyllestdikt til Singer») av Paul van Ostaijen (1896–1928) – det er eit feirande, ekspresjonistisk dikt om ei av dei store oppfinningane i samtida, ei symaskin av typen Singer. Van Ostaijen spelar òg på tydinga av Singer som songar og blandar poetisk høgstil med nonsensspråk og reklametekstar, samtidig som diktet er i frie vers med små og store bokstavar om kvarandre. Dette diktet og andre dikt i Het Sienjaal (1918) er rekna som det modernistiske gjennombrotet i nederlandsk litteratur.
Foto: Thomas Bjørnflaten / NTB
Diktet: Kjersti Ericsson
Snakk litt med katten. Han kan sette ting i perspektiv for oss. I den sjette diktsamlinga til Kjersti Ericsson (f. 1944), Katten stryker seg inntil oss (1993), har katten denne rolla i nokre av dikta – som ein konstant i ei omskifteleg verd. Katten stryk seg inntil oss og får oss til å stogge ein augneblink – til å sjå oss omkring og sjå korleis vi ber oss åt. Slik kan katten gi oss innsikta om at historia gjentek seg, berre gjennom sin suverene og stoiske eksistens.
Diktet: Olav Kaste
Olav Kaste (1902–1991) var ein lyrikar frå Heddal i Telemark som gav ut åtte diktsamlingar 1946–1979. Av yrke var han lærar på Nordbygda skule 1927–1970. Dikta er strenge og iblant tunge, i tradisjonen etter Olav Aukrust, med eit kriste livssyn. Alt i debuten La visne dei blomar stod han fram som ein
alvorsmann som ikkje ville ta del i fredsjubelen etter krigen. Ragnvald Skrede skreiv: «For han er ikkje diktinga leik eller fåfengd, det ligg han ikkje på hjarta å syna kor livsklok og dugande mann han er: diktinga er ein del av livsstriden hans, ein veg til frigjering og vokster.»
Rune Christiansen har gjeve ut 13 diktsamlingar og skrive fleire romanar.
Foto: Baard Henriksen
Opne og løynde dikt
Rune Christiansen fører i denne boka ein poetisk dialog med den svenske poeten og biletkunstnaren Harriet Löwenhjelm som døydde i 1918. Harriet Löwenhjelm blei lungesjuk, og frå 1913 og fram til ho døydde, var livet hennar prega av opphald på ulike lungesanatorium. I den einaste boka som kom i levetida hennar, Konsten att älska och dess följder (1913), kombinerer ho dikt og etsingar. Venninna Elsa Björkman-Goldschmidt samla teikningar og dikt frå hennar etterlatne arbeid i den posthume Dikter med tilhörande teckningar (1919), ei bok som skulle komme i fleire opplag.