Kjeppar i hjulet
Dei som lyt stø seg til ein kjepp, har mykje å velja i. Kva med ein staseleg knortekjepp? Eller ein piggkjepp – stav med jarnpigg i enden – som lettar ferda over glattisen? Den klassiske kjeppen er vel for det meste borttrengd av industrielt tilverka krykkjer og anna utstyr. Likevel hender det at me stikk kjeppar i hjulet for noko eller nokon, so heilt borte er kjeppen ikkje. Men kan hjul og kjeppar gå godt i lag?
Ja visst: Vendinga «det går som kjeppar i hjul» vert nytta om noko som går snøgt og lett. Då er kjepp nytta om eikene i hjulet – sjå føre deg gamle hjul med eiker av tre. Slike kjeppar hindrar ikkje ferdsla. Men om du stikk kjeppar i kjeppane, vert det verre å ta seg fram. I båe tilfelle viser kjepp til eit rundt og måteleg stort trestykke. Dette substantivet ter seg òg i norrøne tekster: keppr (‘kjepp’). Opphavet kan vera latin cippus (‘stokk, påle’). Kjepp er visst òg i ætt med engelsk chip, som tyder ‘spon, flis; tynn skive; steikt potetbit/-skive; databrikke’. Om me legg til at norsk kjepp òg vert nytta i tydinga ‘tømmerstokk’, ser me at spennet i denne familien er stort: Her finst ord for både digre trestokkar og sprøe potetgullflak (chips).
Til liks med anna trevyrke høver kjeppane godt som brennefang, jamfør samansetjingar som kjeppved og vedkjepp. Men kjeppen gjer òg nytta om du vil dengja nokon, eller som ordtaket seier: «Den som har kjepp, slepp å slå med neven.» Kjeppjaging kan òg vera utriveleg. Nokre kjeppar er utforma til just det føremålet, til dømes ringlekjeppen, som er ein «vriden og berkt bjørketopp med påhengde vidjeringar (til å skræma krøter med)», seier Norsk Ordbok. Det er elles freistande å kjeppjaga kjepphøge folk, men merk at fyrstelekken i kjepphøg ikkje ser ut til å vera i ætt med substantivet kjepp. Det er i grunnen uvisst kvar kjepp- i kjepphøg kjem frå. Nokre har meint at det høyrer saman med kappast og kjeppast (‘tevla; driva hardt på’).
Medan nokre kjeppar er til hjelp og nytte, vert andre bruka til leik og moro. Det å vippa (eller gjeppa, spretta, spela, slå) pinnar vert nokre stader kalla «vippa, spretta (e.l.) kjepp». Og kjepphestane er på farten støtt. Det vanlege er å ri sine eigne kjepphestar, men korleis er det å ri andre sine kjepphestar? Lèt det seg gjera i det heile?
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Dei som lyt stø seg til ein kjepp, har mykje å velja i. Kva med ein staseleg knortekjepp? Eller ein piggkjepp – stav med jarnpigg i enden – som lettar ferda over glattisen? Den klassiske kjeppen er vel for det meste borttrengd av industrielt tilverka krykkjer og anna utstyr. Likevel hender det at me stikk kjeppar i hjulet for noko eller nokon, so heilt borte er kjeppen ikkje. Men kan hjul og kjeppar gå godt i lag?
Ja visst: Vendinga «det går som kjeppar i hjul» vert nytta om noko som går snøgt og lett. Då er kjepp nytta om eikene i hjulet – sjå føre deg gamle hjul med eiker av tre. Slike kjeppar hindrar ikkje ferdsla. Men om du stikk kjeppar i kjeppane, vert det verre å ta seg fram. I båe tilfelle viser kjepp til eit rundt og måteleg stort trestykke. Dette substantivet ter seg òg i norrøne tekster: keppr (‘kjepp’). Opphavet kan vera latin cippus (‘stokk, påle’). Kjepp er visst òg i ætt med engelsk chip, som tyder ‘spon, flis; tynn skive; steikt potetbit/-skive; databrikke’. Om me legg til at norsk kjepp òg vert nytta i tydinga ‘tømmerstokk’, ser me at spennet i denne familien er stort: Her finst ord for både digre trestokkar og sprøe potetgullflak (chips).
Til liks med anna trevyrke høver kjeppane godt som brennefang, jamfør samansetjingar som kjeppved og vedkjepp. Men kjeppen gjer òg nytta om du vil dengja nokon, eller som ordtaket seier: «Den som har kjepp, slepp å slå med neven.» Kjeppjaging kan òg vera utriveleg. Nokre kjeppar er utforma til just det føremålet, til dømes ringlekjeppen, som er ein «vriden og berkt bjørketopp med påhengde vidjeringar (til å skræma krøter med)», seier Norsk Ordbok. Det er elles freistande å kjeppjaga kjepphøge folk, men merk at fyrstelekken i kjepphøg ikkje ser ut til å vera i ætt med substantivet kjepp. Det er i grunnen uvisst kvar kjepp- i kjepphøg kjem frå. Nokre har meint at det høyrer saman med kappast og kjeppast (‘tevla; driva hardt på’).
Medan nokre kjeppar er til hjelp og nytte, vert andre bruka til leik og moro. Det å vippa (eller gjeppa, spretta, spela, slå) pinnar vert nokre stader kalla «vippa, spretta (e.l.) kjepp». Og kjepphestane er på farten støtt. Det vanlege er å ri sine eigne kjepphestar, men korleis er det å ri andre sine kjepphestar? Lèt det seg gjera i det heile?
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com