Straumprisen vert høg minst fram til 2026. Noreg har vedteke å ikkje leita etter gass i nye område. I Irland brenn dei torv. Og i Tyskland har feiarane stadig meir å gjera, samstundes som regjeringa vil importera CO2-intensiv LNG.

Nylig publiserte Norges vassdrags- og elektrisitetsdirektorat rapporten Norsk og nordisk effektbalanse fram mot 2030. Rapporten drøfter, nøkternt og saklig, den dystopiske virkelighet Europas energipolitikk har ført oss inn i. Kontrollerbare og pålitelige energikilder er byttet ut med væravhengige og ukontrollerbare (vind- og solenergi). Dette er særdeles alvorlig fordi bruken av elektrisitet også er ukontrollerbar og elektrisitetsforsyning krever tilnærmet perfekt balanse mellom bruk og tilgjengelighet. Med en gang bruken av elektrisitet overstiger produksjonen, må nye aggregat startes opp, og det krever tilgang til kontrollerbare kilder. Vind- og solenergi makter ikke det og øker for sin del systemets utfordringer ved å skape ubalanse mellom bruk og forsyning. Kan ikke den ubalansen rettes opp, må noen forbrukere kobles ut. Derfor har områder med stort innslag av vind- og solenergi, som Texas, Sør-Australia og California, av og til måttet kutte strømmen.

Alle vil ha billigare energi, men ingen vil investera nok til å få prisen ned, korkje i grøn eller grå energi.

Nordmenn betalte 41 milliardar kroner meir for straumen i desember 2021 enn i desember 2020. Statnett vil ha oss til å tru at det er god samfunnsøkonomi.

Nyttårsaftan kom EU-kommisjonen med eit framlegg som kan snu opp ned på diskusjonen om europeisk energipolitikk. Dei foreslår å klassifisere både atom- og gasskraft som miljøvennlege energikjelder.