Ekteparet Vito og Monique Aiuto utgjer duoen The Welcome Wagon.
Foto: Denny Renshaw
Leit, og de skal finne
Du bør banke på kjærleikens dør, heiter det i «Knocking on the Door of Love», eit nøkkelspor på Esther, det nye albumet frå The Welcome Wagon. For kva skjuler seg der? Songen smyg seg innpå deg, først med milde oppmodingar om å møte fortviling med bøn, før han opnar seg i lovsong med svaret: «Jesus, I stretch my hands to thee.» Det heile munnar ut i allsong og klapp og fyller stoverommet med gospel medan snøen dalar ned utanfor glaset.
Folkemusikar Benedicte Maurseth skriv norske spelekvinner inn i norsk folkemusikkhistorie med boka om spelet som var og spelet som vart borte.
Foto: Silje Katrine Robinson
På sporet av spelekvinna
Nokre enkle spørsmål fekk Benedicte Maurseth til å grave fram den ukjende historia om norske spelekvinner.
Caitlin Rose er nokre hakk nærare popen og rocken på det ferske albumet, skriv Øyvind Vågnes.
Foto: Laura E. Partina
Hjartet til sola
Det lovar ikkje godt når du finn ei ripe i spådomsglaset, slik tilfellet er i Caitlin Roses «Black Obsidian», ein av dei finaste songane på haustens nye album, Cazimi. Biletbruken er forfriskande original: «Kjærleiken vår er ein spegel», heiter det i teksten, «kjærleiken vår er svart obsidian».
Lettbeint og hardtslåande
Marianna Sangita Angeletaki Røe, vokal; Hanna Paulsberg, tenorsaksofon; Ellen Andrea Wang, bass; Heida Mobeck, tuba; Erik Johannesen, trombone; Trine Knutsen, fløyte; Sissel Vera Pettersen, altsaksofon; Eirik Hegdal, bassklarinett og barytonsaksofon; Amund Storløkken Åse, vibrafon; Håvard Aufles, synth; Ola Øverby og Håkon Mjåset Johansen, trommer. Grappa
Henry Purcell (1659–1695) prenta dei tolv fyrste sonatane sine i 1683.
Engelsk aksent
Det er nok ikkje berre eg som treng tid til å venna meg til tanken: at ein Karl no er konge av Storbritannia. Nærare 350 år er gått sidan førre Karl, Stuart-kongen Karl II av England og Skottland, kom til makta i 1660. Far hans, Karl I, var blitt avretta elleve år tidlegare, og fram til «restaurasjonen», som gjeninnføringa av monarkiet blir kalla, hadde England vore republikk.
Arkivet: Meir Revolver
Beatles-industrien jobbar på, og turen er komen til å røske tak i innhaldet på heilt fabelaktige Revolver (1966), som ein med gode grunnar kan hevde er ei før-og-etter-utgiving i katalogen til bandet. Her såg ein tydelege teikn på den eksperimenterande, kreative leiken med ord, instrument og lyd som skulle verte så viktig på platene som følgde, og ein møtte eit Beatles som stod på terskelen til noko nytt.
Ingvild Flottorp er ein vokalist ein straks legg merke til, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Lotte Tangen
Frå toppen av treet
Det må vere litt av ei kjensle småfuglen har, når tida er komen for først å spreie vengene og ta steget frå greina og rett ut i lause lufta, med bakken under seg, langt der nede. Er det rart at det vert velbrukte språklege bilete av slikt?
Trampled By Turtles har gjeve ut ti album.
Foto: Zoe Prinds-Flash
Bada i raudt
Du veit når du høyrer eit band og straks tenkjer: Wow, denne gjengen må eg høyre på ei scene. Slik er det for min del med Trampled by Turtles, som med sin livlege miks av bluegrass, folk og americana lèt til å levere vital strengeleik så snart dei kjem saman for å spele i lag – som dei gjorde då dei laga det dagsferske albumet Alpenglow.
Bob Dylan er gjenskapt
Interessa for Bob Dylan har auka att. Oslo Spektrum var fullsett sundag. Mange som har svore på at han ikkje var verd å høyra på lenger, hadde likevel innfunne seg. Dei fyrste instrumentalminutta tenkte dei nok at alt var ved det gamle: ei sliten røyst gøymd i skranglete bluesrock.
Daniel Lanois i studio.
Foto: Marthe A. Vannebo
Den menneskelege faktoren
Daniel Lanois har sett frå seg gitaren og plassert seg ved tangentane, men høyrest likevel ut som seg sjølv.
Ekteparet Vito og Monique Aiuto utgjer duoen The Welcome Wagon.
Foto: Denny Renshaw
Leit, og de skal finne
Du bør banke på kjærleikens dør, heiter det i «Knocking on the Door of Love», eit nøkkelspor på Esther, det nye albumet frå The Welcome Wagon. For kva skjuler seg der? Songen smyg seg innpå deg, først med milde oppmodingar om å møte fortviling med bøn, før han opnar seg i lovsong med svaret: «Jesus, I stretch my hands to thee.» Det heile munnar ut i allsong og klapp og fyller stoverommet med gospel medan snøen dalar ned utanfor glaset.
Folkemusikar Benedicte Maurseth skriv norske spelekvinner inn i norsk folkemusikkhistorie med boka om spelet som var og spelet som vart borte.
Foto: Silje Katrine Robinson
På sporet av spelekvinna
Nokre enkle spørsmål fekk Benedicte Maurseth til å grave fram den ukjende historia om norske spelekvinner.
Caitlin Rose er nokre hakk nærare popen og rocken på det ferske albumet, skriv Øyvind Vågnes.
Foto: Laura E. Partina
Hjartet til sola
Det lovar ikkje godt når du finn ei ripe i spådomsglaset, slik tilfellet er i Caitlin Roses «Black Obsidian», ein av dei finaste songane på haustens nye album, Cazimi. Biletbruken er forfriskande original: «Kjærleiken vår er ein spegel», heiter det i teksten, «kjærleiken vår er svart obsidian».
Lettbeint og hardtslåande
Marianna Sangita Angeletaki Røe, vokal; Hanna Paulsberg, tenorsaksofon; Ellen Andrea Wang, bass; Heida Mobeck, tuba; Erik Johannesen, trombone; Trine Knutsen, fløyte; Sissel Vera Pettersen, altsaksofon; Eirik Hegdal, bassklarinett og barytonsaksofon; Amund Storløkken Åse, vibrafon; Håvard Aufles, synth; Ola Øverby og Håkon Mjåset Johansen, trommer. Grappa
Henry Purcell (1659–1695) prenta dei tolv fyrste sonatane sine i 1683.
Engelsk aksent
Det er nok ikkje berre eg som treng tid til å venna meg til tanken: at ein Karl no er konge av Storbritannia. Nærare 350 år er gått sidan førre Karl, Stuart-kongen Karl II av England og Skottland, kom til makta i 1660. Far hans, Karl I, var blitt avretta elleve år tidlegare, og fram til «restaurasjonen», som gjeninnføringa av monarkiet blir kalla, hadde England vore republikk.
Arkivet: Meir Revolver
Beatles-industrien jobbar på, og turen er komen til å røske tak i innhaldet på heilt fabelaktige Revolver (1966), som ein med gode grunnar kan hevde er ei før-og-etter-utgiving i katalogen til bandet. Her såg ein tydelege teikn på den eksperimenterande, kreative leiken med ord, instrument og lyd som skulle verte så viktig på platene som følgde, og ein møtte eit Beatles som stod på terskelen til noko nytt.
Ingvild Flottorp er ein vokalist ein straks legg merke til, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Lotte Tangen
Frå toppen av treet
Det må vere litt av ei kjensle småfuglen har, når tida er komen for først å spreie vengene og ta steget frå greina og rett ut i lause lufta, med bakken under seg, langt der nede. Er det rart at det vert velbrukte språklege bilete av slikt?
Trampled By Turtles har gjeve ut ti album.
Foto: Zoe Prinds-Flash
Bada i raudt
Du veit når du høyrer eit band og straks tenkjer: Wow, denne gjengen må eg høyre på ei scene. Slik er det for min del med Trampled by Turtles, som med sin livlege miks av bluegrass, folk og americana lèt til å levere vital strengeleik så snart dei kjem saman for å spele i lag – som dei gjorde då dei laga det dagsferske albumet Alpenglow.
Bob Dylan er gjenskapt
Interessa for Bob Dylan har auka att. Oslo Spektrum var fullsett sundag. Mange som har svore på at han ikkje var verd å høyra på lenger, hadde likevel innfunne seg. Dei fyrste instrumentalminutta tenkte dei nok at alt var ved det gamle: ei sliten røyst gøymd i skranglete bluesrock.
Daniel Lanois i studio.
Foto: Marthe A. Vannebo