Østers i hopetal. Desse kan ein òg ta med seg heim att, opna og ferdige.
Alle foto: Dagfinn Nordbø
Provencalsk vinter
Godt skal det bli endeleg å reise friare. Når mange land no opnar opp, kan eg igjen prøve å late som eg er eit menneske, som før. For min del må nok turen til Frankrike vente eit bel, fordi franskmennene er nokre stabukkar med låg vaksinedekning. (Eg trur kvar einaste franskmann startar dagen med å gi fingeren til styresmaktene. Så står dei opp av senga.)
Luccas domkyrkje, San Martino, blei reist i romansk stil kring 1200. Berre vestfronten, som me ser her, har bevart det opphavlege preget.
Foto: Sjur Haga Bringeland
Luccas andlet
Den som skal inn i domkyrkja i Lucca, San Martino, må forbi ein labyrint. På mellomalderlatin står her skrive: «Dette er labyrinten som Daidalos frå Kreta lét byggja, den ingen som gjekk inn i, fann vegen ut av, utanom Teseus med hjelp av Ariadnes tråd.»
Leonard Cohen (t.v.) og John Hammond bak scenen under Newport Folk Festival på Rhode Island i juli 1967, eit halvt år før Cohen albumdebuterte. Med ryggen til står visekunstnaren Judy Collins, som nett hadde gjort songskrivaren Cohen kjend.
Foto: David Gahr / Getty Images
Gråt og lått i New York
MANHATTAN: På Gerald Schoenfeld Theater i Midtown, hundre meter frå Times Square, har ein musikal om 11. september gått i fem år.
Ramen med soyamarinerte egg.
Alle foto: Dagfinn Nordbø
Juleramen
Så vart det jul og nyttår i Noreg likevel. Eg som skulle til kunstnarbustad i Berlin i to veker, sitje på halvskitne kneiper med interessante og rare folk eg aldri hadde møtt før, ete saftige snitslar eg kunne skryte av i ei smal nynorsk kulturavis – slik blei det ikkje.
I Vadsø fekk festivalmusikarane mat og drykk om bord i eit seglskip.
Foto: Dagfinn Nordbø
Festivalmat
I tidlegare tider var dei fleste festivalar til ære for gudar og helgenar. I dag er det eit langt meir mangfaldig omgrep. I Noreg vert det kvart år arrangert om lag tusen festivalar med smått og stort.
Krykkjer og tørrfiskhovud i Berlevåg.
Alle foto: Erlend Skjetne
Krykkjeriket
Langs vegen frå Varangerbotn til Tana er bjørkeskogen snaueten, svart, dyster. I all hovudsak er syndaren ein art som heiter fjellbjørkemålar, men den brune haustmålaren kan til ein viss grad vera medansvarleg. Fjellbjørkemålaren kan formeire seg sterkt og byrja masseåtak.
Utsyn frå Hoven mot Jostedalsbreen. Til venstre i biletet ser ein Lobukta og Lovatnet, til høgre Oldebukta og Oldevatnet.
Alle foto: Håvard Rem
Frå bre til brosme
HOVEN: Eg står ytst på eit stup, tusen meter over fjorden. I dagsljos var det merkeleg, men no, i mørkeret, er det trolsk.
Ferja er snart klar til å kryssa over frå Lote nord i fjorden til Anda på sørsida.
Alle foto: Håvard Rem
Fjorden er den norske elva
EIDSFJORDEN: Etter harde kampar vart eidarane ein del av Noreg, men ikkje heilt – sjukehus, opera og vikingskipmuseum har dei bygd utan statleg innblanding.
Utsikt frå steineiketrea på Torre Guinigi mot klokketårnet Torre delle Ore. I mellomalderen hadde Lucca fleire hundre slike ættetårn.
Alle foto: Sjur Haga Bringeland
Ættefeidar
LUCCA: Denne mellomalderbyen må ha sett ut som eit Manhattan
i miniatyr. Han hadde skogar av tårn, men i dag står berre to att.
Sør i Våtedalen
Alle foto: Håvard Rem
Den tronge porten til Nordfjord
VÅTEDALEN: Om ein sørfrå vel vegen vestanfor breen, kjem ein til Nordfjord gjennom ein stølsdal som seint fekk heilårsveg.
Østers i hopetal. Desse kan ein òg ta med seg heim att, opna og ferdige.
Alle foto: Dagfinn Nordbø
Provencalsk vinter
Godt skal det bli endeleg å reise friare. Når mange land no opnar opp, kan eg igjen prøve å late som eg er eit menneske, som før. For min del må nok turen til Frankrike vente eit bel, fordi franskmennene er nokre stabukkar med låg vaksinedekning. (Eg trur kvar einaste franskmann startar dagen med å gi fingeren til styresmaktene. Så står dei opp av senga.)
Luccas domkyrkje, San Martino, blei reist i romansk stil kring 1200. Berre vestfronten, som me ser her, har bevart det opphavlege preget.
Foto: Sjur Haga Bringeland
Luccas andlet
Den som skal inn i domkyrkja i Lucca, San Martino, må forbi ein labyrint. På mellomalderlatin står her skrive: «Dette er labyrinten som Daidalos frå Kreta lét byggja, den ingen som gjekk inn i, fann vegen ut av, utanom Teseus med hjelp av Ariadnes tråd.»
Leonard Cohen (t.v.) og John Hammond bak scenen under Newport Folk Festival på Rhode Island i juli 1967, eit halvt år før Cohen albumdebuterte. Med ryggen til står visekunstnaren Judy Collins, som nett hadde gjort songskrivaren Cohen kjend.
Foto: David Gahr / Getty Images
Gråt og lått i New York
MANHATTAN: På Gerald Schoenfeld Theater i Midtown, hundre meter frå Times Square, har ein musikal om 11. september gått i fem år.
Ramen med soyamarinerte egg.
Alle foto: Dagfinn Nordbø
Juleramen
Så vart det jul og nyttår i Noreg likevel. Eg som skulle til kunstnarbustad i Berlin i to veker, sitje på halvskitne kneiper med interessante og rare folk eg aldri hadde møtt før, ete saftige snitslar eg kunne skryte av i ei smal nynorsk kulturavis – slik blei det ikkje.
I Vadsø fekk festivalmusikarane mat og drykk om bord i eit seglskip.
Foto: Dagfinn Nordbø
Festivalmat
I tidlegare tider var dei fleste festivalar til ære for gudar og helgenar. I dag er det eit langt meir mangfaldig omgrep. I Noreg vert det kvart år arrangert om lag tusen festivalar med smått og stort.
Krykkjer og tørrfiskhovud i Berlevåg.
Alle foto: Erlend Skjetne
Krykkjeriket
Langs vegen frå Varangerbotn til Tana er bjørkeskogen snaueten, svart, dyster. I all hovudsak er syndaren ein art som heiter fjellbjørkemålar, men den brune haustmålaren kan til ein viss grad vera medansvarleg. Fjellbjørkemålaren kan formeire seg sterkt og byrja masseåtak.
Utsyn frå Hoven mot Jostedalsbreen. Til venstre i biletet ser ein Lobukta og Lovatnet, til høgre Oldebukta og Oldevatnet.
Alle foto: Håvard Rem
Frå bre til brosme
HOVEN: Eg står ytst på eit stup, tusen meter over fjorden. I dagsljos var det merkeleg, men no, i mørkeret, er det trolsk.
Ferja er snart klar til å kryssa over frå Lote nord i fjorden til Anda på sørsida.
Alle foto: Håvard Rem
Fjorden er den norske elva
EIDSFJORDEN: Etter harde kampar vart eidarane ein del av Noreg, men ikkje heilt – sjukehus, opera og vikingskipmuseum har dei bygd utan statleg innblanding.
Utsikt frå steineiketrea på Torre Guinigi mot klokketårnet Torre delle Ore. I mellomalderen hadde Lucca fleire hundre slike ættetårn.
Alle foto: Sjur Haga Bringeland
Ættefeidar
LUCCA: Denne mellomalderbyen må ha sett ut som eit Manhattan
i miniatyr. Han hadde skogar av tårn, men i dag står berre to att.
Sør i Våtedalen
Alle foto: Håvard Rem
Den tronge porten til Nordfjord
VÅTEDALEN: Om ein sørfrå vel vegen vestanfor breen, kjem ein til Nordfjord gjennom ein stølsdal som seint fekk heilårsveg.