Gnocchi med trøffel, servert på restaurant.
Foto: Colleen Barry / AP / NTB
Ein dag i Biot
Mange som lever av å skrive, har òg hatt ein ordentleg jobb. Somme av oss har vore ein tur innom reklamebransjen, og eg er ikkje noko unntak. Det er ein bransje som er stinn av pengar, der du lærer ein heil del. Ingen andre bransjar investerer så mykje pengar i hovuda til dei tilsette som reklamebransjen. Men – poenget er å kome seg ut derfrå i tide.
«Mit Haab staar til Havet», står det på sokkelen til den eirgrøne statua av Erik av Pommern. Han innførte Øresundstollen for å beskytte sjøfarande mot piratar, men var sjølv sjørøvar på Gotland. Det er ei anna soge.
Eitkvart er rote i det danske riket
Mor mi har ei brevveninne i Danmark. Dei byrja å skrive til kvarandre tidleg på 50-talet. Med ujamne mellomrom ligg det brev frå Lotte i postkassen heime, og dette brevet gneg mor nokre dagar. Eg anar ikkje kva dei har å fortelje kvarandre etter 70 år, og det er nok derfor mor treng desse tenkedagane, men noko finn ho alltid på, og så set ho seg til med pennen for å svare: «Kjære Lotte».
Nederlendarane likar pommes frites med majones attåt.
Foto: Ole Madland
Om bord i ein flytande hollendar
Den som skal reise til Amsterdam, bør planleggje godt i førevegen. Som eit av dei populære turistmåla på kontinentet er det kamp om sengeplassar av alle slag. I åra 2012–2015 steig talet på årleg besøkande frå 12 til 17 millionar. Det er ganske friskt for ein by med berre litt større befolkning enn Oslo.
Reiseruta som Hallgeir Opedal skal følgje om alt går det som det skal, noko det sjeldan gjer. Illustrasjon: Mirjam Clement
På sykkel gjennom bacon-monarkiet
Med eit rykk vakna eg. Var det for seint? I ørska plirte eg ut vindauget, og nei då, eg rakk det: Der under bretta det grøndisige og lappeteppeflate Danmark seg ut. Det var knapt ei sky på himmelen. Eg tok biletet. Snart etter dunka hjula hardt i bakken.
Canopus er det mest kjende motivet i Hadrians villa. Hageanlegget, som symboliserer Nilen, har i dag gått over sine breidder etter styrtregnet.
Alle foto: Sjur Haga Bringeland
Ei draumeverd i stein
TIVOLI: Hadrians villa var ein geografisk temapark der kunst, arkitektur og landskap frå heile Romarriket blei attskapt.
Her kan ein velje og vrake blant alle naturens dufter.
Foto: Dagfinn Nordbø
Ein by av dufter
Få bøker har gjort så sterkt inntrykk på meg som Parfymen – historien om en morder, debutromanen til den tyske forfattaren Patrick Süskind. Ho kom ut i glansperioden til Den norske Bokklubben – annankvar nordmann hadde boka i hylla, og suksessen var så enorm på verdsbasis at Süskind aldri klarte å følgje han opp.
Le Clemenceau – folkeleg og populær.
Ein månad på restaurant
Eg skal ikkje selje meg inn som meir dekadent enn eg eigentleg er. Men etter 500 dagar i limbo, utan å ha sett snurten av korkje kelner eller kvit duk, sette eg i juli kursen mot utlandet og min franske yndlingsby, Vence, like ved Nice. Vence er nemleg, viss ein ser litt raust på det, ein einaste stor restaurant.
Gnocchi med trøffel, servert på restaurant.
Foto: Colleen Barry / AP / NTB
Ein dag i Biot
Mange som lever av å skrive, har òg hatt ein ordentleg jobb. Somme av oss har vore ein tur innom reklamebransjen, og eg er ikkje noko unntak. Det er ein bransje som er stinn av pengar, der du lærer ein heil del. Ingen andre bransjar investerer så mykje pengar i hovuda til dei tilsette som reklamebransjen. Men – poenget er å kome seg ut derfrå i tide.
«Mit Haab staar til Havet», står det på sokkelen til den eirgrøne statua av Erik av Pommern. Han innførte Øresundstollen for å beskytte sjøfarande mot piratar, men var sjølv sjørøvar på Gotland. Det er ei anna soge.
Eitkvart er rote i det danske riket
Mor mi har ei brevveninne i Danmark. Dei byrja å skrive til kvarandre tidleg på 50-talet. Med ujamne mellomrom ligg det brev frå Lotte i postkassen heime, og dette brevet gneg mor nokre dagar. Eg anar ikkje kva dei har å fortelje kvarandre etter 70 år, og det er nok derfor mor treng desse tenkedagane, men noko finn ho alltid på, og så set ho seg til med pennen for å svare: «Kjære Lotte».
Nederlendarane likar pommes frites med majones attåt.
Foto: Ole Madland
Om bord i ein flytande hollendar
Den som skal reise til Amsterdam, bør planleggje godt i førevegen. Som eit av dei populære turistmåla på kontinentet er det kamp om sengeplassar av alle slag. I åra 2012–2015 steig talet på årleg besøkande frå 12 til 17 millionar. Det er ganske friskt for ein by med berre litt større befolkning enn Oslo.
Reiseruta som Hallgeir Opedal skal følgje om alt går det som det skal, noko det sjeldan gjer. Illustrasjon: Mirjam Clement
På sykkel gjennom bacon-monarkiet
Med eit rykk vakna eg. Var det for seint? I ørska plirte eg ut vindauget, og nei då, eg rakk det: Der under bretta det grøndisige og lappeteppeflate Danmark seg ut. Det var knapt ei sky på himmelen. Eg tok biletet. Snart etter dunka hjula hardt i bakken.
Canopus er det mest kjende motivet i Hadrians villa. Hageanlegget, som symboliserer Nilen, har i dag gått over sine breidder etter styrtregnet.
Alle foto: Sjur Haga Bringeland
Ei draumeverd i stein
TIVOLI: Hadrians villa var ein geografisk temapark der kunst, arkitektur og landskap frå heile Romarriket blei attskapt.
Her kan ein velje og vrake blant alle naturens dufter.
Foto: Dagfinn Nordbø
Ein by av dufter
Få bøker har gjort så sterkt inntrykk på meg som Parfymen – historien om en morder, debutromanen til den tyske forfattaren Patrick Süskind. Ho kom ut i glansperioden til Den norske Bokklubben – annankvar nordmann hadde boka i hylla, og suksessen var så enorm på verdsbasis at Süskind aldri klarte å følgje han opp.
Le Clemenceau – folkeleg og populær.
Ein månad på restaurant
Eg skal ikkje selje meg inn som meir dekadent enn eg eigentleg er. Men etter 500 dagar i limbo, utan å ha sett snurten av korkje kelner eller kvit duk, sette eg i juli kursen mot utlandet og min franske yndlingsby, Vence, like ved Nice. Vence er nemleg, viss ein ser litt raust på det, ein einaste stor restaurant.